Av GRETE HANSEN, journalist
Ingen tvil om at Kristin Godangs åttende forskningsartikkel har solid klinisk relevans - den handler om et medikament som gir interferens på DXA-analysene (måling av bentetthet – DXA står for dual-energy X-ray absorptiometry).
- Da vi oppdaget at medisinen Lokelma gir analyseinterferens, snudde vi oss raskt rundt. Vi sendte søknad til Regional etisk komite, fikk ja og gikk straks i gang med å gjøre målinger på pasientene som får dette medikamentet. Det viser seg at medisinen legger seg som en slags kontrast i tarmen, den absorberer røntgenstråler og analysesvaret blir feil, forteller Kristin Godang (62).
Hun er bioingeniør ved Seksjon for spesiell endokrinologi på OUS Rikshospitalet, det har hun vært i 33 år – og siden DXA-maskinen kom i hus i 1996, har den vært hennes ansvarsområde.
- I det pågående medikamentprosjektet DXA-skanner vi pasientene etter fire og 14 dager for å finne ut om to ukers «washout» er godt nok og gir valide resultater.
- Hadde ingen undersøkt dette før?
- Nei, ikke på mennesker. Jeg har allerede begynt å skrive artikkel før alle resultatene er klare, målet er å få publisert den internasjonalt før noen andre rekker å gjøre det. For jeg regner jo med at flere har oppdaget problemet og startet utprøvinger, sier Godang.
Kun bioingeniør?
Da Bioingeniøren kontaktet Kristin Godang for å gjøre en intervjuavtale, var svaret hennes «Men jeg er bioingeniør og kun bioingeniør». Med det mente hun at hun verken har master- eller doktorgrad og at hun derfor kanskje ikke var et verdig intervjuobjekt i artikkelserien «Bioingeniører som forsker». Det er hun selvsagt.
- For du har en imponerende merittliste! Hvordan ble du forsker?
- Jeg kom til en arbeidsplass der det var rom for det. Det var sjefen min, professor Jens Bollerslev, som sørget for at den første DXA-maskinen på Rikshospitalet ble plassert på vår seksjon. Jeg fikk ansvaret for å lære meg den – og å lære opp andre, sier hun.
Hun forteller at endokrinologisk lab på Rikshospitalet stort sett analyserte rutineprøver da hun ble ansatt i 1989. I dag foregår det nesten utelukkende forskning der, men DXA-maskinen kjører hun fremdeles - en dag i uka.
- Vi gjør skanninger på pasienter med sekundær osteoporose. De kan for eksempel være organtransplanterte eller ha ulike reumatiske lidelser - og dermed stå på doser med glukokortikoider, forteller hun.
90 graders læringskurve
DXA-maskinen har vært sentral i mye av forskningen som Godang har vært involvert i. I den første artikkelen (1) som hun var førsteforfatter på i 1999, gjorde hun bentetthetsmålinger på pasienter med endogen Cushings syndrom (overproduksjon av kortisol). Godang fant ut at bendimensjonen og benmineralinnholdet i hele skjelettet var redusert (1).
- Det var Bollerslev som oppmuntret meg til å skrive. Det ble en nesten 90 graders læringskurve, men jeg hadde to gode medforfattere som støttet meg og som lærte meg mye, sier Godang – og tilføyer:
- For jeg kan ikke si at jeg er selvlært forsker. Absolutt ikke. Jeg har fått veiledning hele veien av dyktige kollegaer. Forskning er teamarbeid på høyt nivå!
Trenger utfordringer for å trives
Laboratoriekarrieren startet på Folkehelseinstituttet. Godang ble ansatt som laboratorieassistent rett etter gymnaset og ble satt til å gjøre hepatittanalyser. Det syntes hun var så morsomt at hun søkte seg til bioingeniørutdanningen på Ullevål sykehus - eller fysiokjemikerskolen, som den het da. Etter fire år som bioingeniør på Aker sykehus («der jobbet det mange flotte og dyktige folk»), fikk hun jobben som hun har den dag i dag.
- For en del år siden vurderte jeg å gå videre, ta et hovedfag som det het da og kanskje en doktorgrad, men på Blindern fikk jeg beskjed om at bioingeniører faglig har mye av ingenting, og at jeg derfor måtte starte helt fra scratch hvis jeg skulle ta grader. Da mistet jeg motivasjonen.
Men hun mistet ikke forskergleden. Hun forteller at lederne hennes har forstått at hun trenger utfordringer for å trives. Og det har hun fått.
- Er du en person som trenger utfordringer privat også?
- Vel, jeg hopper ikke fallskjerm, men jeg klatrer i fjellet, jeg går på isbreer og i fjor sommer gikk jeg Norge på tvers!
Deliriumforskning
For noen år siden deltok hun i et prosjekt som fikk en del blest i media. Det handlet om hva som skjer i hjernen under delirium. Det ble to prosjekter – og artikler – om delirium i forbindelse med demens og Alzheimer, og Godangs bidrag var en ny metode for å analysere katekolaminene adrenalin, noradrenalin og dopamin i cerebral spinalvæske (2,3).
- Det hadde ikke vært gjort før. Metoden jeg brukte var HPLC (høypresisjonsvæskekromatografi, red.anm.). Jeg brukte elektrokjemisk detektor, den mest følsomme, blant annet fordi dopamin finnes i veldig små mengder i spinalvæske.
Hun forteller at den ene artikkelen nærmest ble en ren metodeartikkel. Fagfellene var nemlig kritiske til analysen siden den ikke var blitt gjort tidligere og de krevde mye analysedokumentasjon.
- Er analysen i bruk?
- Nei, men hvis jeg skal ønsketenke ser jeg for meg at den kan bidra til å utvikle medikamentell behandling av disse sykdommene. Jo mer man kan måle biokjemisk, jo større muligheter er det for å utvikle behandling.
Det morsomste prosjektet
Når Godang får spørsmål om hva som er det aller morsomste prosjektet hun har deltatt i, trenger hun en liten tenkepause, men så sier hun; det må være den historien om de nyfødte. Den ga meg tre artikler som alle var morsomme å skrive (4-6).
Utgangspunktet var et større prosjekt (STORK-prosjektet) på OUS Rikshospitalet som inkluderte 1100 gravide med normale svangerskap.
- I sånne store prosjekter drypper det ofte på oss andre – sånne som meg. Jeg fikk grønt lys til å gjøre et delprosjekt som gikk ut på å måle bentetthet på 207 nyfødte. Hensikten var blant annet å finne ut om man får valide tall når man DXA-måler så små babyer.
Hun humrer litt når hun beskriver de bittesmå sovende babyene, noen ikke mer enn ti timer gamle, som ble lagt inn i den store maskinen.
- De ble ammet og trillet ned til oss av en jordmor. Dyssingen gjorde at de sovnet underveis.
Drømmescenariet var at resultatet skulle kunne brukes på barn med medfødt benskjørhet, men det har ikke skjedd ennå.
- Jeg vet at artiklene er brukt internasjonalt, men dette er nybrottsarbeid. Flere må forske på temaet – flere må kritisere eller verifisere det vi beskrev i artiklene, sier Godang.
Forskning er teamarbeid!
Kristin Godang fikk BFIs spesialistgodkjenning i 2019. Temaet var «teknologi innen densitometri». Hun er dessuten medlem av NITO BFI Forskning; det rådgivende utvalget for bioingeniører som forsker. Sammen med Marit Sverresdotter Sylte (også medlem av utvalget) skrev hun i 2020 en kronikk i Bioingeniøren om preanalytiske utfordringer i kliniske forskningsstudier (7).
- Er det et stort problem?
- Det finnes i hvert fall en del utfordringer. Mange penger er brukt forgjeves på forskningsprosjekter fordi det preanalytiske ikke har vært godt nok, sier hun.
Godang tror en årsak er at avstanden fra prøvetaking til laboratoriebenken kan være for stor. Hun ser det i egen forskning hvis hun skal ha materiell fra en biobank. Da er det ofte forskningssykepleiere som har tatt prøvene og de ser ikke viktigheten av at alt blir prosessert likt før det går til analyse. Bioingeniørene kommer ofte inn i bildet etter at protokollen er skrevet, men de burde vært med på selve skrivingen.
- Jeg ønsker meg mye tettere samarbeid mellom leger, sykepleiere og bioingeniører i forskningsprosjekter. Vi er et godt team sammen. Det er dette som er mitt mantra: Forskning er teamarbeid – vi er gode alene, men best sammen!
