Introduksjon
Infeksjon etter kirurgiske inngrep er assosiert med høy morbiditet og mortalitet og krever rask diagnostikk og behandling. I tidlig fase er det som regel vanskelig å skille en infeksjon fra annen inflammatorisk prosess, kun basert på symptomer og laboratoriefunn. Pasienter med pankreatitt, brannskader uten infeksiøse komplikasjoner og pasienter som har gjennomgått store traumer, kan ha samme symptomer og funn som pasienter med infeksjon (1). Dette gjør at infeksjoner i mange tilfeller er vanskelige å påvise på et tidlig tidspunkt.
Diagnose av infeksjoner baserer seg på kliniske funn og diagnostiske tester som har vært tilgjengelige i en årrekke, som CRP, leukocytter, senkningsreaksjon og mikrobiologiske analyser (2). De siste årene er prokalsitonin (PCT) og nøytrofil CD64 også foreslått som spesifikke infeksjonsmarkører.
PCT er en forløper for kalsitonin som normalt produseres i C-cellene i thyreoidea (3). Proteinet består av 116 aminosyrer som spaltes til mindre peptider, hvor sluttproduktet er kalsitonin som består av 32 aminosyrer (4). PCT frigjøres normalt ikke til sirkulasjonen, og hos friske personer finnes derfor PCT bare i lave nivåer (5). Ved alvorlige bakterielle infeksjoner syntetiseres PCT utenom thyreoidea, blant annet i mononukleære celler (6), lever og lungevev (7), og frigjøres direkte til sirkulasjonen uten videre prosessering.
CD64 er en reseptor som i hovedsak sitter på monocytter og makrofager, og i liten grad på inaktive nøytrofile granulocytter. Reseptoren, også kjent som FcγRI, binder monomeren av IgG-antistoffet med høy affinitet, og er en del av det medfødte immunforsvaret (8). CD64 uttrykt på nøytrofile granulocytter er foreslått å ha mange fordeler som gjør den nyttig i klinikken som en markør for infeksjoner. Nivået av uttrykt CD64 i inaktive nøytrofile celler er lavt, men øker kraftig etter aktivering (9,10). Oppreguleringen skjer raskt, det vil si i løpet av fire - seks timer etter kontakt med de proinflammatoriske cytokinene IFN-γ og G-CSF (granulocyte colony stimulating factor) (11), og ved eksponering av bakteriecelleveggkomponenten endotoksin, også kalt LPS (lipopolysakkarid) (12).
Få tidligere studier har fokusert på nytten av PCT og CD64 ved diagnostisering av postoperative infeksjoner. Hensikten med denne studien var å undersøke den kliniske nytteverdien av PCT og nøytrofil CD64 som markører for tidlig påvisning av infeksjon etter tarmkirurgi, samt å vurdere om det var mulig å skille mellom inflammasjon som følge av et kirurgisk traume og en postoperativ bakteriell infeksjon.
Materiale og metode
Tretti pasienter (13 menn og 17 kvinner) med median alder 65 år, som var planlagt operert med ulike former for tarmreseksjon ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi, Akershus universitetssykehus, ble inkludert i studien i løpet av en periode på fire måneder (november 2010 – februar 2011). En pasient ble ekskludert underveis i studien. Alle pasientene ble på forhånd informert om studien og ga skriftlig samtykke. Prosjektet er godkjent av Regional Etisk Komité (REK).
Venøse blodprøver ble tatt preoperativt (dag 0) og de fem påfølgende dagene etter operasjon (dag 1-5). Blodprøvene ble analysert for CRP (Vitros 5.1, Ortho Clinical Diagnostics), SR (InteRRliner, Bergman Diagnostica) og leukocytter med differensialtelling (XE5000, Sysmex). Som en del av prosjektet ble det etablert metode for analyse av PCT på analyseinstrument Cobas 8000 (Roche Diagnostica) med bruk av reagenskit Elecsys BRAHMS PCT (13). På flowcytometeret FC500 (Beckman Coulter) ble det etablert en metode for analyse av nøytrofil CD64 med bruk av reagenskit Leuko64 (Trillium Diagnostics) (14). I tillegg til laboratorietestene ble kliniske parametere som kroppstemperatur, puls, blodtrykk og tegn til lokal infeksjon registrert daglig. Alle pasientene hadde fått antibiotika profylaktisk før operasjon.
Pasientene ble inndelt i tre grupper i henhold til kliniske symptomer og funn: Pasienter med et normalt postoperativt forløp (N=11), pasienter med kliniske tegn til infeksjon (N=11) og pasienter med uspesifikke komplikasjoner i det postoperative forløpet (N=7). I tillegg ble pasientene med et normalt postoperativt forløp delt inn etter størrelsen på det kirurgiske inngrepet: Pasienter med et lite inngrep (N=2), pasienter med et middels stort inngrep (N=3) og pasienter med et stort inngrep (N=6). Grupperingen ble utført av leger ved Avdeling for gastroenterologisk kirurgi.
Statistiske beregninger
Det presenteres gjennomsnittsverdier og SD for hver av markørene for dagene 0 - 5 i begge pasientgruppene. Tosidig, paret t-test ble benyttet for sammenligning innen gruppene, mens tosidig, uavhengig t-test ble benyttet for sammenligning mellom gruppene. P-verdi < 0,05 ble vurdert som statistisk signifikant. Den statistiske signifikansen tilhørende den observerte endringen fra en dag til en annen, er alltid testet på bakgrunn av dataene fra den foregående dagen. Alle statistiske tester ble utført ved hjelp av Microsoft Excel, versjon 2007.
Resultater
Resultatene for PCT, nøytrofil CD64 og CRP hos pasienter med et normalt postoperativt forløp sammenlignet med pasienter med kliniske tegn til infeksjon, er vist i Figur 1. For alle analyserte markører fant vi konsentrasjonsendringer som følge av det kirurgiske inngrepet, selv ved et ukomplisert postoperativt forløp. En signifikant økning i PCT (p<0,05) ble i begge pasientgruppene observert dagen etter operasjon. Nøytrofil CD64 viste også en stigning på dag 1 postoperativt (p< 0,05) og høyeste verdi ble nådd på dag 2 og dag 3 for henholdsvis gruppen med normalt postoperativt forløp og gruppen med kliniske tegn til infeksjon. En signifikant stigning i CRP ble observert for alle pasientene på dag 1 (p<0,0001) og høyeste verdi ble nådd på dag 2 for pasienter med et normalt postoperativt forløp og dag 3 for pasienter med kliniske tegn til infeksjon.
Det ble observert høyere postoperative PCT-verdier hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon enn hos pasienter med et normalt postoperativt forløp, men differansen mellom de to gruppene var ikke statistisk signifikant. Pasienter med kliniske tegn til infeksjon hadde også et gjennomsnittlig høyere nivå av nøytrofil CD64 enn pasienter med et normalt postoperativt forløp, men det var ingen signifikant forskjell før dag 3 postoperativt. CRP var signifikant høyere fra dag 1 hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon, sammenlignet med pasienter med et normalt postoperativt forløp (se Figur 1).
Pasientene med et normalt postoperativt forløp ble videre delt inn i tre grupper basert på type og omfanget av det kirurgiske inngrepet. Resultatene viser at pasienter som har gjennomgått et lite kirurgisk inngrep har et signifikant lavere nivå av PCT etter operasjon enn pasienter som har gjennomgått et stort kirurgisk inngrep (p<0,05). De samme tendensene finnes ikke for de to andre markørene. Resultatene er vist i Tabell 1.
Resultatene for de andre analyserte markørene er oppsummert i Tabell 2 og kommenteres ikke videre her. Resultatene fra gruppen av pasienter med uspesifikke komplikasjoner er ikke er tatt med i denne artikkelen.
Diskusjon
Pasienter med kliniske tegn til infeksjon har gjennomsnittlig høyere PCT-konsentrasjoner postoperativt sammenlignet med pasienter uten komplikasjoner. Denne observerte differansen er imidlertid ikke statistisk signifikant. De høyeste PCT-verdiene finnes i pasientgruppen med kliniske tegn til infeksjon, men det finnes også pasienter i denne gruppen med PCT-konsentrasjoner rundt og under beslutningsgrensen på 0,5 ng/mL. En tidligere studie utført på 79 barn hvor man hadde mistanke om infeksjon, viste at lokale infeksjoner, uten systemiske manifestasjoner, bare medførte små til middels økninger (0,3-1,5 ng/mL) i PCT-konsentrasjon (5). Det er også hevdet at PCT bare i liten grad øker når infeksjonen begrenser seg til et vev eller organ uten systemiske manifestasjoner (15).
Det er ikke bare systemiske infeksjoner som får PCT til å stige. Andre faktorer kan også føre til en økning i frigjort PCT, slik som kraftig systemisk inflammasjon, organsvikt og vevsskade, deriblant kirurgisk traume (16-19). Resultatene fra denne studien viser at PCT stiger postoperativt også hos pasienter uten komplikasjoner, og syv av disse hadde en PCT-konsentrasjon over beslutningsgrensen (≥ 0,5 ng/mL) dagen etter operasjon. Høyeste nivå ble observert på dag 1 etter inngrepet, som samsvarer med resultater fra andre studier (18,20).
I begge pasientgruppene er det en betydelig variasjon i PCT-konsentrasjonene postoperativt, og pasienter som har gjennomgått et stort abdominalt inngrep har en tendens til å ha en større økning i PCT postoperativt enn pasienter som har gjennomgått et mindre inngrep. Disse resultatene stemmer overens med en tidligere studie av PCT etter ulike typer kirurgiske inngrep (18) hvor man så at konsentrasjonen av PCT var over beslutningsgrensen i alle grupper etter operasjon, og at type kirurgisk inngrep påvirket konsentrasjonen postoperativt. Det ble konkludert med at endotoksiner ved bakteriell kontaminasjon i løpet av operasjonen, for eksempel ved anleggelse av en anastomose, kan indusere frigjøring av PCT. Andre mekanismer, for eksempel produksjon av cytokiner under sårtilhelingen, kan føre til frigjøring av PCT postoperativt og en økning i PCT-konsentrasjonen ved større operativt traume (18). I vår studie hadde alle pasientene abdominal kirurgi med anleggelse av anastomose. Dette kan være med på å forklare de høye verdiene observert på dag 1, selv om det postoperative forløpet var ukomplisert.
Denne studien viser at det også er store variasjoner innad i gruppene for nøytrofil CD64, men dette kan ikke forklares med type og omfang av det kirurgiske inngrepet, slik som for PCT. Uttrykket av nøytrofil CD64 er gjennomsnittlig høyere hos pasienter med kliniske tegn til infeksjon, men differansen er ikke signifikant før dag 3 postoperativt. Som for PCT, er det høyeste uttrykket av CD64 observert i pasientgruppen med kliniske tegn til infeksjon, men høyt uttrykk av CD64 er også observert hos pasienter med et normalt postoperativt forløp (CD64-indeks > 1,5). Det antyder at også denne markøren blir påvirket av inflammasjon. Som for PCT, viser denne studien at lokale bakterielle infeksjoner bare vil føre til en moderat oppregulering av nøytrofil CD64.
Dagens rutine for påvisning av postoperative infeksjoner er i hovedsak basert på kliniske symptomer og funn i tillegg til daglige målinger av CRP. Svakheter ved denne markøren er beskrevet, slik som en forholdsvis langsom kinetikk, både i forbindelse med stigning og fall (2). Våre resultater viser at CRP øker hos alle pasienter etter operasjon, selv ved et ukomplisert postoperativt forløp. Jensen og medarbeidere beskriver dette som en stor ulempe ved CRP som markør for postoperative infeksjoner, fordi bakterielle infeksjoner påvises sent i det postoperative forløpet (3). Våre resultater viser imidlertid at forskjellen i CRP-konsentrasjon hos pasienter med et normalt postoperativt forløp og pasienter med kliniske tegn til infeksjon er signifikant allerede på dag 1. Det må imidlertid en større studie til for å verifisere våre resultater.
Konklusjon
Denne studien viser at nytten av PCT og nøytrofil CD64 som markører for postoperative infeksjoner er begrenset. Inflammasjon som følge av et kirurgisk traume påvirker produksjonen av begge markørene, og lokale infeksjoner induserer bare moderate økninger. Det er derfor vanskelig å skille mellom forhøyede konsentrasjoner som følge av kirurgi og økninger som følge av lokale infeksjoner. CRP blir også påvirket av inflammasjon som følge av et kirurgisk traume, men for denne markøren er det en signifikant forskjell mellom pasienter med et normalt postoperativt forløp og pasienter med infeksjon postoperativt allerede på dag 1. Dette arbeidet indikerer at CRP er en bedre markør for tidlig påvisning av lokale postoperative infeksjoner enn PCT og nøytrofil CD64.
Studien er finansiert av Akershus universitetssykehus med støtte fra Bioingeniørfaglig institutts studiefond. Artikkelen baserer seg på spesialbioingeniør Kristin Husbys masteroppgave i bioteknologi.
