Av FRØY LODE WIIG
I juni 2023 gikk alarmen på legevakta i Alta kommune. En pasient trengte blod. Men fra legevakta til nærmeste sykehus, i Hammerfest, er det 140 kilometer. Flyet som kunne ha fraktet pasienten, var plutselig utilgjengelig. Alternative flymaskiner var langt unna.
Da gikk meldingen ut til alle blodgivere og -tappere som er registrert i vandrende blodbank: Vi trenger dere. NÅ!
I løpet av 30 minutter kunne bioingeniørene levere den første posen med fullblod, type 0 med lavt titer av anti-A og anti-B antistoff.
La tallet synke inn. Det tok en halv time fra alarmen gikk til blodposen var klar for transfusjon.
– Det er raskere enn vi klarer på dagtid på Blodbanken i Tromsø, påpeker bioingeniør Åsa Hellstrøm, som er frikjøpt for å jobbe i prosjektet. Hun har arbeidet på blodbank i hele sitt yrkesliv, først i Stockholm, nå i Tromsø.
Pilotprosjekt i nord
Alta, Berlevåg, Nordkapp og Vadsø er de fire pilotkommunene i Finnmark. Også Svalbard har etablert vandrende blodbank. Tiltaket er i regi av Prosjekt blodberedskap, som startet i januar 2021. Målet er å sette lokalsykehus, kommuner og ambulansetjeneste i stand til å starte tidlig balansert blodtransfusjon til pasienter med livstruende blødning. Det er behandlingen som nasjonale og internasjonale retningslinjer anbefaler.
I grisgrendte strøk kan det være langt til sykehus. Finnmark har like stort areal som Danmark, og to sykehus. Dårlig vær kan gjøre reisetiden enda lengre. Tanken bak vandrende blodbank er å ha en gruppe blodgivere som er klare til å gi blod på svært kort varsel. Blodgiverne må oppfylle visse krav, blant annet blodtype 0 (lav titer), og intervjues og testes jevnlig.
Rekruttere blodgivere
En av bioingeniør Hellstrøms viktigste oppgaver er å holde kontakt med vandrende blodbanker og vedlikeholde blodgiverkorpset. Hun registrerer prøver og har digitale intervjuer med giverne to ganger i året.
– Vi er mer kresne på hva slags givere vi skal ha til nødblodgiverkorpset, så det har tatt tid å få tak i mange nok. Nå har vi etablert et blodgiverkorps i alle fire kommuner, og på Svalbard, forteller Hellstrøm.
I Alta har de per mars 2024 nærmere 30 forhåndsgodkjente nødblodgivere.
– De går litt ut og inn av lista, slik de fleste blodgivere gjør. Noen har vært på reise, andre har fått ny partner. Det er vår jobb å holde lista oppdatert, sier bioingeniør Conny Graumann. Hun er koordinator for vandrende blodbank i Alta kommune.
I Berlevåg kommune, med knappe 1000 innbyggere, har det vært særlig vanskelig å få tak i nok givere. Unntaket er Svalbard, som fikk sertifisert vandrende blodbank i april i fjor. Der er entusiasmen for prosjektet så stor at man diskuterer å sette et tak for hvor mange blodgivere de trenger.
Tappe blod i en nødsituasjon
I en vandrende blodbank trengs folk som kan gi blod på kort varsel, men det trengs også folk som kan tappe og behandle blodet. Det er ikke bare bioingeniører som er tappere; andre yrkesgrupper blir også lært opp til å kunne tappe blod i en nødsituasjon.
Graumann og Hellstrøm har stått for mye av kursingen. De er tydelige på at det er bioingeniører som må gjennomføre deler av opplæringen.
Et spørsmål som fremdeles er uavklart er om tapperne skal få lønn for jobben, eller om oppdraget regnes som frivillig beredskapsinnsats. Per i dag løser kommunene dette ulikt.
De første vandrende blodbankene var i gang våren 2023. I løpet av et knapt år har det vært fem aktiveringer i Alta og én i Berlevåg.
– Vi ser at det er bruk for å ha denne typen beredskap, sier Graumann.
Fra prosjekt til drift
Neste steg er å utvikle rutiner og systemer slik at andre enn prosjektgruppen kan drifte de vandrende blodbankene. Da må nye funksjoner på plass i sykehus og kommune, og det trengs nye stillingsbeskrivelser.
Noen må i sin stillingsbeskrivelse ha ansvar for å rekruttere og vedlikeholde giverkorpset i vandrende blodbank. Noen må ha ansvar for opplæring av tappere. Noen må koordinere, både i sykehus og i kommune. Planen er at vandrende blodbank skal bli en del av Finnmarkssykehusets vanlige drift, men det er fremdeles mye jobb igjen.
Les også: "Roper varsko om blodberedskapen i Norge" og "Blodig alvor!"
