Av GRY ANDERSEN medlem av BFIs yrkesetiske råd
Mitt faglige ståsted og identitet som helsearbeider er bioingeniør. Utdanningen og arbeidserfaringene fra laboratoriet, primærhelsetjenesten og fagorganisasjon har jeg med meg og jeg bruker dette aktivt. Jeg er også leder og har vært det i svært mange år. Jeg har ledet flere profesjoner og hver av dem er avhengig av andre profesjoner, ingen står alene. Det kom fram veldig godt i diskusjonene med fordeling av Covid-19-vaksiner, fordi det er mange ulike profesjoner og grupper som bidrar i en akuttkjede og til sikring av forsvarlig drift.
Ti spørsmål om synlighet
Mulig at jeg banner i kjerka nå, men jeg stiller meg noe undrende til fokuset som er på synlighet. Jeg har flere spørsmål som jeg prøver å finne svarene på:
- Hvilket behov skal økt synlighet dekke for bioingeniørene og BFI?
- Hva er det man etterlyser og savner?
- Hva er det man ønsker å få til med økt synlighet for egen profesjon?
- Ligger det en bekymring og usikkerhet til grunn?
- Er det anerkjennelse fra andre som gjør det så viktig med synlighet?
- Er det rekruttering til utdanningene?
- Er det sammenligning med andre profesjonsorganisasjoner?
- Er det antall presseoppslag eller klikk det som viser at man blir hørt eller lagt merke til?
- Kommuniserer vi gjennom denne prioriteringen en manglende trygghet utad i møte med andre profesjoner og/eller beslutningstakere?
- Er det uansett sak eller tema vi er synlig på, som teller?
Kan kravet om økt synlighet komme i veien for teamtankegang?
Sett fra en annen vinkel, kan det heller handle om å være til stede og påvirke de riktige og viktige sakene og prioriteringene i framtidens helsetjeneste?
Jeg stiller meg spørsmål om kravet om økt synlighet på vegne av en profesjon, kan komme i veien for teamtankegang og ivaretakelsen av helhet for pasienten og dens pårørende. Er det egentlig så viktig for en pasient å vite at akkurat nå har du møtt en bioingeniør? Tror vi at det endrer opplevelsen pasienten har? Eller er det fordi det blir viktig for oss personlig, og som profesjon, å få sagt at denne gangen er det ikke en av de øvrige 28 helseprofesjonene pasienten har møtt?
Er det egentlig så viktig for en pasient å vite at akkurat nå har du møtt en bioingeniør?
Når jeg selv har vært pasient har det viktigste for meg vært å møte fagpersoner som viser trygghet, og som kommuniserer profesjonalitet og fagkunnskap. Samt det viktigste av alt – at de inngår i teamet som skal hjelpe meg og at de møter meg med likeverd og vennlighet. Våre yrkesetiske retningslinjer, og spesielt punkt 8, tar opp at «bioingeniøren respekterer andre yrkesgruppers fag- og ansvarsområde».
Når er vi synlige nok?
Jeg har grublet på hvorfor synlighet kommer opp gang på gang som et savn eller satsning. Årsaken til at jeg er undrende, er fordi jeg mener at både faget vårt og bioingeniører er synlige hver eneste dag i arbeidshverdagen, i prioriteringene, i møte med pasient og kollegaer, og gjennomgående i nivåene i helsetjenesten og utdanning og inn mot besluttende myndigheter.
De yrkesetiske retningslinjene (punkt 9) sier også at «bioingeniøren bidrar til å bringe etiske aspekter inn i helse- og sosialdebatten.» Noe vi helt klart allerede gjør!
Det blir raskt krise i pasientbehandlingen hvis laboratoriet og diagnostiske tjenester ikke fungerer. Heldigvis skjer det svært sjeldent, fordi bioingeniørene er «på» og sikrer at driften går.
Det er i daglig aktivitet, i samarbeid med andre og i fellesskap at vi får til endringer og skaper brobygging mellom teknologi, helse og omsorg. Det er dette som er bioingeniørenes merkevare - og det er synlig!
Jeg oppfordrer til en refleksjon om temaet synlighet i BFI. Kan fokuset på å være synlig gi andre etiske dilemmaer, som hvilke verdier vi kommuniserer når behovet for synlighet blir så viktig? Kan det gå på bekostning av noe annet?
