Alltid på jobb

Illustrasjon: Sven Tveit

Lett på laben

Alltid på jobb

I 1980 ventet jeg mitt første barn. På den tiden var svangerskapspermisjon et nokså begrenset gode, og ingen snakket om å gå i permisjon tre uker før termin. For å få mest mulig ”fri” etter fødselen, jobbet man så tett opp til fødselen som mulig. Så også jeg. 

Publisert

Endret

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra jobb og var i gang med middagslagingen, da fostervannet gikk. Før kveldsvakta på laboratoriet var kommet ordentlig i gang, var gutten min født.

Neste morgen kom en eldre jordmor inn på rommet for å hilse på. Jeg kjente henne godt, og jeg hjalp henne regelmessig med å sette veneflon på pasienter. Også denne dagen spurte hun om jeg kunne hjelpe til med å sette en veneflon på «riestua».

Det kunne jeg vel saktens. Jeg var fremdeles i jobbmodus og gikk rett inn på pasientrommet mens jordmora hentet det rette utstyret. Pasienten - en redd ung jente - klamret seg fast til lystgassen. Ved siden av senga satt mora hennes. Jeg forklarte hva jeg skulle og begynte å undersøke pasientens arm for å finne et passende stikksted. Først da jordmora kom inn i rommet, begynte jeg å tenke over hvordan dette måtte se ut for pasienten og hennes mor. Jeg sto der i min flotte, nye, oransje fløyelsmorgenkåpe med langt utslått hår og en kropp som hadde født barn for noen timer siden. Den livredde pasienten ble neppe beroliget av å vite at det var jeg som skulle stikke henne…

Ineke, Universitetssykehuset Nord-Norge  

Stikkord:

Humor