Men siden masterstudiet i biomedisin er en naturvitenskapelig utdanning, er det ikke det mest naturlige valget hvis man ønsker å gjøre kvalitativ forskning, mener Tefre, som er studieleder ved bioingeniørutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus – og ved masterstudiet i biomedisin.
- Da må man i tilfelle skaffe seg kunnskaper om kvalitative metoder selv. Vi har en student som gjør akkurat det nå. Hun skriver masteren sin om diagnostisk samarbeidspartner, så det er mulig, sier Tefre.
Få bioingeniørfaglige oppgaver
Av de 41 oppgavene som bioingeniører ved masterstudiet i biomedisin skrev i perioden 2009 – 2014, er mange i kategorien celle- eller molekylærbiologi. Bare tre – fire er direkte bioingeniørfaglige.
- Det kommer selvsagt an på hvordan man definerer bioingeniørfaget, for det er jo stort. Men det er riktig at få skriver masteroppgaver om medisinsk biokjemi. Vi hadde gjerne sett at flere gjorde det, sier Tefre.
Hun forteller at studentene får presentert oppgaver innen emner som for eksempel kvalitetssikring, men at de sjelden eller aldri velger slike oppgaver.
- Sannsynligvis har studentene våre planer i andre retninger, de vil forske, og da velger de oppgaver som kan hjelpe dem dit.
Hun mener likevel at mange av bioingeniørmasterne fra HiOA er viktige for bioingeniørfaget. Flere perfeksjonerer seg i metoder. Som eksempel nevner hun en oppgave som handlet om fettsyreanalyser i serumfosfolipider, sammenlignet med sædkvalitet.
- Det kan høres sært ut, men studenten ble dyktig i både gasskromatografi og massespektrometri, og fikk derfor mange jobbtilbud da hun var ferdig.
Hvem skal gå først?
Tefre synes ikke det er så underlig at det fremdeles er få som forsker på bioingeniørfaget. Faget er ungt og forskningstradisjonene er få. Derfor tar bioingeniører heller master- og doktorgrader i etablerte forskningsmiljøer.
- Men noen må gå først når det skal pløyes ny mark. Kanskje det burde vært oss?
