Nytt år, nye fag og nye utfordringer. Det var duket for yrkesetikk, sykehuspraksis, og det medfølgende første pasientmøtet. Dette møtet hadde surret lenge i bakhodet, og jo nærmere høsten var, jo nærmere kom det. I forkant av praksisperioden skulle vi levere inn refleksjoner rundt møtet med pasienten. Jeg skriblet derfor ned en tanke. En tanke ble til to, to tanker ble til tyve – og til slutt satt jeg igjen med en klar konklusjon; dette kom ikke til å gå noe særlig bra.
Tvilte på egne evner
Resten av notatet var preget av krisemaksimering og tvil på egne evner. Tvilen kom ikke av mangel på kunnskap, teorien følte jeg meg trygg på, men det finnes ingen praksisbok der du kan lese om oppførsel eller inntrykk. Med basis i refleksjonsoppgaven fikk jeg likevel tenkt gjennom ulike situasjoner og planlagt hvordan jeg skulle takle både egne og andres reaksjoner. Dessverre kan man ikke planlegge alt, man kan jo ikke akkurat dele ut manus til pasientene.
Jeg var svært bevisst på at jeg ønsket å fremstå som trygg, sikker og hyggelig.
Hva prater man om?
Etter at jeg hadde skriblet ned alle måtene jeg mente at en enkel blodprøvetaking kunne utvikle seg, satt jeg igjen med et par hovedbekymringer. Hva prater man med pasienter om, hvordan inngir man respekt - og hvordan fremstår man som varm og hyggelig uten at det blir teatralsk? Jeg var svært bevisst på at jeg ønsket å fremstå som trygg, sikker og hyggelig, og at jeg ville gjøre mitt ytterste for å bidra til at pasienten fikk et godt sykehusopphold.
"Hvordan går det?"
Så hva prater man med pasienten om? Som helsepersonell må man være forsiktig med hvordan man ordlegger seg. For meg er det naturlig å småprate under prøvetakingen, og «hvordan går det?» kunne kanskje være en passende inngang? Det er et åpent spørsmål hvor pasientene kan greie ut og dele akkurat det de ønsker.
På den andre side skal pasienten skjermes mot å utlevere informasjon om seg selv som han eller hun kanskje ellers ikke hadde ønsket å dele. Pasienten kan være i en sårbar situasjon, og det kan også være vanskelig å skille grupper av helsepersonell fra hverandre. I slike situasjoner kan det kjennes trygt å snakke åpent til hvem som helst iført hvite klær. Så da er kanskje ikke spørsmålet «hvordan går det?» så passende likevel?
Den første blodprøven var beklagelig nok preget av skjelvende hender...
Da jeg også antok at det strålende været sannsynligvis var et lite populært tema for pasienter som ikke skulle ut for å nyte det, så jeg en klar utfordring i valg av samtaleemne.
Jeg roet meg
Heldigvis var det ingen grunn til bekymring. Den første blodprøven var beklagelig nok preget av skjelvende hender, men etter at kultursjokket av å befinne seg på et sykehus - og ikke i et skolelaboratorium - hadde passert, roet hendene seg også.
Ingen av problemstillingene jeg hadde grublet over på forhånd, som kjønnsdiskriminering, fordommer mot studenter, andre private fordommer eller psykiatri – møtte jeg i praksis. Det oppstår nok mange slike situasjoner, men jeg møtte ingen. Pasientmøtene gikk altså over all forventning!
Høflige, varme og respektfulle
Som tidligere nevnt er det ikke alltid så lett for pasientene å skille mellom ulike grupper helsepersonell, og vi som bioingeniører har heller ikke så mye pasientkontakt. Vi har imidlertid et helt unikt kunnskapsgrunnlag hva angår blodprøvetaking og pre- og postanalytiske faktorer. Det er ingen katastrofe om andre yrkesgrupper tar blodprøver, men siden det er vi som har utdanningen og kunnskapen, mener jeg absolutt at vi skal beholde dette ansvaret. Da er det også uhyre viktig at vi er bevisste vårt ansvar som helsepersonell, og ikke bare som laboratoriearbeidere. Det er ekstremt viktig at pasientene ikke ser på oss som vandrende kanyler med hvite frakker, men at vi er høflige, varme og respektfulle – samt at vi overholder taushetsplikten nærmest religiøst.
