Hun oppnådde sin posisjon i kraft av rollen som primus motor for etableringen av Norsk Medisinsk Laboratorieteknikerforening, som senere ble til Norsk Fysiokjemikerforbund og i dag er bedre kjent som NITO Bioingeniørfaglig institutt.
Medisinsk teknologi og laboratoriemedisin gjorde enorme framskritt etter andre verdenskrig, mens utdanning av laboratoriepersonell og anerkjennelse av deres betydning for de medisinske laboratoriene var svært mangelfull. En statlig utdanning ble etterlyst tidlig på 1950-tallet, men ble ikke realisert før i 1971. I mellomtiden var utdanning og opplæring overlatt til det enkelte sykehus og deres behov og ressurser. Irene Reinskou hadde sin utdanning fra Drammen sykehus, det første i landet som tilbød formell utdanning for laboratoriepersonell. Rikshospitalet og Haukeland fulgte etter, mens Ullevål sykehus lenge kunne tilby en egen laboratorieutdanning for sykepleiere.
Irene Reinskou hadde høye ambisjoner for den nye yrkesgruppen. Hun ville ha anerkjennelse som profesjon, forhandlingsrett, statlig utdanning og offentlig autorisasjon. Internasjonalt arbeid var også viktig for henne. Hun innså raskt at den internasjonale organisasjonen for laboratoriepersonell, dagens IFBLS, kunne bidra til status og faglig støtte i kampen på hjemmebane. Hun sikret medlemskap i 1965.
Men det aller første skrittet på veien mot målene ble tatt den 14. november 1962, da Reinskou samlet 22 laboratorieteknikere på Ullevål sykehus for å stifte Norsk Medisinsk Laboratorieteknikerforening. Else Marie Flikeid ble valgt som første leder. Laboratoriesykepleierne var ikke invitert. Norsk sykepleierforbund hadde tidligere avslått å ta opp laboratorieteknikere uten sykepleierutdanning som medlemmer. Nå var Irene Reinskous øyne rettet mot NITO og en anerkjennelse av laboratorieteknikernes unike kompetanse innen både medisin og teknologi. Ved flere anledninger opp gjennom årene ble det gjort framstøt, men det var først i 1998 at Norsk bioingeniørforbund ble en del av NITO.
Selv om det i mange år var skepsis i begge organisasjoner mot en fusjon, samarbeidet Reinskou godt med NITO. Det var med god støtte fra NITOs advokat at fysiokjemikerne fikk forhandlingsrett og tariffavtale i 1968.
I en tid der kvinner ble betraktet som billig reservearbeidskraft, gikk Irene Reinskou mot strømmen.
Hva er en organisasjon uten eget tidsskrift? Dette stod høyt på Irene Reinskous ønskeliste frem til Fysiokjemikeren – forløperen til dagens Bioingeniøren – så dagens lys i 1966. Målet var et tidsskrift av høy faglig kvalitet, en identitetsbygger og et fagpolitisk organ som ble lest av langt flere enn forbundets medlemmer.
Irene Reinskou overtok ledervervet i fysiokjemikerforbundet i 1966, en posisjon hun beholdt frem til 1980. Hun kunne være en egenrådig dame. Hennes vektlegging av behovene til de klinisk kjemiske laboratoriene i kampen for en statlig utdanning og offentlig autorisasjon, førte til uro og opprettelse av egne utdanninger og et eget forbund for ansatte i laboratoriene for mikrobiologi, patologi og immunologi. Først i 1989, noen år etter at felles treårig utdanning for bioingeniører ble opprettet, ble de to retningene fusjonert.
I en tid der kvinner ble betraktet som billig reservearbeidskraft, gikk Irene Reinskou mot strømmen. Hun krevde anstendig lønn for arbeid og utdanning, og anerkjennelse som profesjonelle yrkesutøvere for kvinner på tradisjonelt kvinnedominerte arbeidsplasser.
Få har hatt så stor betydning for profesjonalisering av bioingeniørfaget, eller gjort så varig inntrykk, som Irene Reinskou.
Vi lyser fred over hennes minne.
Patricia Melsom, Kaja Marienborg, Trond Markussen
