E-læring er ingen nyhet, tvert imot er det blitt en stadig mer vanlig del av opplæringen av helsepersonell og studenter.
Per Hepsø, leder ved Seksjon prøvetaking og pasientnær analysering, St. Olavs Hospital, mener likevel at kurset som han og kolleger har laget, er unikt.
- Det er et kurs som stiller flere krav til deltakerne enn det som er vanlig. Det beskriver dessuten ikke prøvetakingsutstyret i generelle ordelag, men tar for seg det utstyret som faktisk brukes i Helse Midt-Norge, sier Hepsø – og legger til:
- Selv om det er laget for Helse Midt-Norge er det relevant for hele landet. Mye av innholdet er generelt.
Ikke bare å bla!
Bioingeniøren vil teste om programmet holder det Hepsø lover. Jeg logget meg inn med «bank-ID på mobil» - og setter i gang.
En hyggelig mannsstemme loser meg igjennom det første kapitlet som handler om prøvetakingsutstyr. Et av bildene viser tre prøverør med lilla, rød og blå kork. «Plasser rørene i riktig rekkefølge», sier stemmen. Det skulle vise seg at jeg ikke kom videre i kurset før det var korrekt utført.
Hepsø har studert en del e-læringskurs om blodprøvetaking, og han mener det er rom for forbedring.
- De fleste er laget slik at det bare er å bla seg igjennom. Vårt krever at deltakerne er årvåkne, gjør valg underveis og svarer riktig på diverse spørsmål.
14 av 15 riktige
I tillegg til det første kapitlet om prøvetakingsutstyr, inneholder kurset avsnitt om venøs og kapillær prøvetaking, om prøvetaking fra sentralt venekateter og arteriekran, og om smitterom og spesielle prøver.
Avslutningen er en test på 15 spørsmål. 12 må besvares riktig for at man skal bli godkjent som en kapabel blodprøvetaker.
Jeg kan puste lettet ut med 14 riktige (jeg glemte at stikkstedet skal desinfiseres to ganger før det tas prøve til blodkultur). Hadde jeg ikke bestått, måtte jeg tatt testen en gang til – nå supplert med enda flere spørsmål.
Hvorfor e-læring?
St. Olavs Hospitals e-læringsprogram er først og fremst beregnet på sykepleiere, men også nyansatte bioingeniører må igjennom det som en repetisjon og for å dokumentere kunnskap.
- Siden det er så pass detaljert og innholdsrikt er det egnet også for bioingeniører, mener Hepsø.
Han er storfornøyd med programmet, men tror likevel ikke at e-læring kan erstatte andre former for opplæring. Sykepleiere og helsesekretærer som skal ta blodprøver på St. Olavs Hospital, må fortsatt igjennom tre timer tavleundervisning og ha praktisk opplæring sammen med bioingeniør, før de kan legge ut på prøverunde. E-læringen blir prikken over i-en, en kontroll på at man har oppfattet og husker de mange detaljene både før og under prøvetakingen.
Avhengig av IT-hjelp
De mange bildene og videoene i programmet har bioingeniører på St. Olavs Hospital selv sørget for. Det er også de – i samarbeid med kolleger i Ålesund og Levanger – som har bestemt det faglige innholdet. Hepsø anslår at de to bioingeniørene som har hatt hovedansvaret, brukte til sammen 64 timer.
IT-faglig og pedagogisk kompetanse har Hemit (Helse Midt-Norge IT) sørget for.
- Har du råd til andre som vil prøve seg på det samme?
- Sett av nok tid! Skal det bli et godt program må det gjøres ordentlig. Og så er det helt nødvendig å knytte til seg profesjonell hjelp til det IT-faglige. Uten konsulenten fra Hemit hadde vi neppe vært så fornøyde med resultatet som vi faktisk er, avslutter Per Hepsø.
Les hva professoren sier om e-læring:
Den store fordelen er fleksibiliteten
